(Åssen begynte det? – del 2) For snart ti år siden kom daværende toppidrettssjef Bjørge Stensbøl med et utspill i media som han fikk mye kjeft for. Der hevda han at barn burde rekrutteres til toppidrett allerede i 9-årsalderen, og at de fra da av burde være i allsidig aktivitet 25 timer i uka. Få dem unna data’n og gameboy, var hans budskap.

Kritikerne hans tenkte nok tilbake på tidligere tiders broileroppdrett av idrettsutøvere i østblokkland som Sovjet, DDR og Romania. Jeg veit ikke hvor mange timer i uka jeg sjøl var i allsidig aktivitet i oppveksten, men det kan neppe ha vært langt unna 25 i de mest aktive åra før jeg ble 15-16 år. Det gikk i ball- og skileik av mange slag i nesten alle friminutt på skolen. I tillegg gikk eller sykla jeg til og fra skolen noen år, og dreiv med fysisk prega uteleik på fritida nesten hver eneste dag. Mange andre ungdommer, kanskje de fleste, hadde det på samme måten den gangen. Det å leike var synonymt med å være i fysisk aktivitet utendørs. Det eneste som mangla, var instruksjon.

Noen atlet var jeg slett ikke i oppveksten. Tvert imot, jeg var nok heller litt puslete. Noen kalte meg svekling. Det var nok helst fordi jeg ikke var noe tess til å slåss. Ikke ville jeg, heller. Det kan sies mye rart om meg, men aggressiv er jeg ikke. Vitsen med å slåss har jeg aldri skjønt.

Da jeg som 14-åring begynte på realskolen på Dokka, kom jeg i klasse med flere som dreiv aktiv idrett. Både skøyter, langrenn, hopp, kombinert, friidrett, fotball og håndball var det noen som dreiv med, kan jeg huske. Men jeg målte ikke krefter med noen av dem. Skøyter hadde jeg aldri hatt, og langrenn så jeg på som litt for seriøst og kjedelig. På meg virka det ikke spesielt forlokkende å satse på en idrett som krevde systematisk trening. Dessuten – det var aldri aktuelt. Jeg levde i en helt annen verden enn dem. På Dokka hadde de arenaer, klubber, trenere, utstyr og miljø – i Sør-Etnedal hadde vi knapt noen av delene. Vi hadde så det greide seg til leik og moro, men seriøs satsing på idrett var det ingen av mine kamerater som dreiv med. De gangene det var skoleskirenn på realskolen, gikk jeg på idealtid. Å gå tur på ski likte jeg godt, men jeg kunne altså styre meg for å gå fort.

Det er forresten med vemod jeg tenker tilbake på realskolen i denne sammenhengen. Beste kameraten min i klassa, Dag Elton, dreiv både med hopping og kombinert. Noen ganger stod det bilde av ham og andre kjenninger fra skolen i avisa etter skirenn. Men det var mest andre ting vi prata om på skolen. Som oftest gikk det i popmusikk. Beatles og Stones, The Who, Manfred Mann, og etter hvert soul og rythm & blues. Jentene likte Hep Stars. Vi hadde mange heftige diskusjoner om popmusikk i klassa. Dag var fan av The Who, husker jeg. Dessverre fikk han leukemi få år etter at han ble voksen. Han sleit med sjukdommen i mange år, før han måtte gi tapt i en alder av 34. Noen år etterpå omkom skøyteløperen i klassa, Kjell Strømsjordet, i ei bilulykke.

Apropos The Who: Noen ganger har jeg lurt på om det egentlig var de som fant opp offroad-sykling – 15 år før amerikaneren Gary Fischer. I hitlåta ”I’m a Boy” fra 1966 går siste verset slik: “Wanna play cricket on the green / Ride my bike across the stream / Cut myself and see my blood / I wanna come home all covered in mud”.

Seinere i livet har jeg flere ganger tenkt på den teksten når jeg kommer heim fra en skikkelig offroadtur; våt og møkkete – en sjelden gang blodete òg.