“Dagen i dag, den kan bli din beste dag.”
Erik Bye
Tafatt sykkelsatsing hos regjeringa
Min kronikk i avisa “Valdres” lørdag 12. mai:
Skal flere eller færre folk sykle i åra som kommer? Vil forholda for sykling bli bedre? Blir det noen storstilt satsing på å legge til rette for sykling? Det er Hulda Tronstad Nydal, informasjonssjef i Syklistenes Landsforening, som stiller disse spørsmåla i foreningens medlemsblad På Sykkel. Og hun svarer kjapt sjøl: Forslaget til Nasjonal Transportplan viser ingen satsing på sykkel. Dessverre.
I mellomtida har regjeringa lagt fram ei klimamelding. Der har den som mål å øke kollektivtransporten i storbyene, pluss legge bedre til rette for syklister og fotgjengere. Men ikke før i 2017. Da først skal bevilgningene til gang- og sykkelveger økes såpass at det monner.
Vegdirektør Terje Moe Gustavsen har på sin side bebuda sterk satsing på sykkel som transportform. Det har ingen vegdirektør gjort før ham. – Det er betydelige gevinster ved økt satsing på sykkel, skal han ha sagt da arbeidet med ny transportplan ble satt i verk. Han viste til store helsegevinster ved at flere av oss sykler, pluss økt levealder og reduserte klimautslipp. Og ikke minst viste han til den store befolkningsveksten som er venta i norske byer de kommende åra. – Ved økt tilflytting til byene vil det være store arealmessige fordeler ved at flere sykler mer, skal Moe Gustavsen ha sagt til et samla pressekorps.
Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa, som var til stede ved samme anledning, nevnte derimot ikke sykling med et eneste ord. Da På Sykkel konfronterte henne med dette, svarte hun likevel ganske positivt: – Vi har mye ugjort på sykkel. Men vi har en sykkelstrategi og dette er viktig med tanke på miljø, helse og framkommelighet.
I forslag til ny transportplan, den som skal gjelde for tiåret 2014-2023, er enkelte av målene fra forrige transportplan faktisk redusert. For eksempel hadde regjeringa først som mål å øke sykkelandelen til 8 prosent innen utgangen av 2019. Transportetaten foreslår å beholde målet om 8 prosent, men at det først skal nås innen utgangen av 2023. Altså reduserte ambisjoner.
Stortinget har vedtatt å bygge 500 km ny sykkelveg i løpet av planperiodens 10 år. Men Transportetaten foreslår bare 300 km i den nye planen. De begrunner dette med at flere midler skal brukes på drift og vedlikehold av eksisterende gang- og sykkelveger, og tilsvarende mindre til nyinvesteringer. Igjen reduserte ambisjoner.
Hvor mye av transporten foregår egentlig ved hjelp av sykkel? Myndighetene har ikke gode nok tall, men Statens Vegvesen skulle i 2009 starte arbeidet med å bedre dagens trafikktellinger. Nasjonal Transportplan legger opp til å starte dette arbeidet i løpet av 2012. Med andre ord: Ingen ting er gjort!
Som mange veit er det en del konflikter mellom syklister og andre trafikanter. Stortinget sa i 2009 at det er behov for å øke kompetansen om trafikkregler, rettigheter og plikter hos bilister og syklister. Det ble vedtatt å sette i gang en holdningskampanje for å sikre et bedre samspill mellom ulike trafikantgrupper. Men dessverre – ingen ting er gjort!
Regjeringa har sagt at det ikke er hensiktsmessig å endre trafikkreglene nå. Men Transportetaten har på sin side sagt at de vil se nærmere på trafikkreglene og vikepliktreglene med tanke på å gjøre sykling mer attraktivt. Dette innebærer iallfall at det er en liten gladnyhet, tross alt, i transportetatens forslag til ny transportplan.
Med en så tafatt holdning hos dagens regjering, er det ikke rart at Venstre prøver å gjøre sine hoser grønne hos miljøvennlige velgere. Så spørs det da, når det kommer til stykket, hvor mye mer satsing vi får på sykkel i ei regjering der FrP vil ha betydelig mer å si enn vesle Venstre.
Storehaugen Opp: Ny andreplass i Lærdal

Jeg måtte se meg klart slått av John A. Andersen fra Bergen i motbakkeløpet opp til Storehaugen i Lærdal i dag. Likevel er jeg godt fornøyd med løpet mitt, siden jeg bare løp 50 sekunder saktere enn sist jeg var med her, for tre år siden. I dag var løypa nærmere 100 m lengre enn den gang, og betydelig blautere det siste stykket mot toppen. Nå var det også litt snø i stien noen få steder mot slutten.

Her gratuleres jeg av Kari Breistøl like etter målgang på toppen. Der var det bare et par plussgrader, så det var godt å få et teppe rundt seg.

Storehaugen Opp er blant de bratteste motbakkeløpa i Norge. Når løypa er så bratt, er det neppe noen i Norge på 60 år eller mer som slår John A. Andersen. Jeg holdt ham bak meg til omtrent halvvegs opp i lia i dag, men han lå like bak og hadde full kontroll også før han passerte meg. Så satte han opp en fart som jeg var sjanselaus mot. Derfra og opp slo han meg med nærmere to minutter, mens jeg resignerte litt mer enn jeg ville gjort om jeg fortsatt hadde hatt noe å kjempe for. Men det var ingen andre som passerte meg i siste halvdel av løpet, så jeg løp ikke så dårlig. Dette sier mest om Andersens kapasitet og evne til å disponere løpet riktig.

Jeg har kjent det ekstreme terrengløpet rundt Sognsvann forrige helg (Råskinnet) i hele kroppen det meste av siste uka, så jeg var spent på formen i dag. Men jeg greide meg såpass bra at jeg neppe kan klage på at jeg ikke var fullt restituert. Tida mi tyder da også på det.

Ikke noe å si på utsikten, enda her er vi kommet langt på nedturen etter løpet. Alle bilder ved Anne Marit.

Ellers er det alltid hyggelig å komme til Lærdal – og ikke minst til Storhaugen Opp. Det er et flott arrangement og en fin, vårlig fjelltur. Godt over 400 deltakere tok den 3,7 km lange turen opp til toppen i dag, fra 7 moh opp til 905 moh, men de fleste gikk utenom konkurranse. I konkurranseklassene var det litt over 100 deltakere. Det ble satt ny rekord både i kvinne- og herreklassen, til tross for ikke helt optimale forhold. May Britt Buer fra Gular var beste dame med 37.58 (men bare 15 sekunder foran Anita Håkenstad), mens Thorbjørn T. Ludvigsen fra BFG-Fana var kjappeste mann med tida 32.15.

Noen resultater:

K40. 1) Anita Håkenstad, Ø. Slidre 38.13
K55. 1) Anna M. Tråve, Lærdal 44.22
M 0-15. 5) Knut Vedvik Jensen, Ulnes 56.10
M50. 7) Asbjørn Vedvik Jensen, Asko/Ulnes 56.10
M60. 1) John A. Andersen, Varegg 41.22
2) Torodd Lybeck, Fagernes 43.02
5) Herbjørn Brennhovd, Gol 49.22
nr8) Erik M. Aarethun, Lærdal sykkelklubb 52.55

Klikk HER for Kondis’ reportasje fra løpet.

Klasseseier i Råskinnet!

Lørdag 5. mai: Jeg hadde hørt mye rart om dette løpet, men aldri prøvd det sjøl. Ikke før i dag. At det skulle ende med klasseseier var mer enn jeg hadde venta, og ei fin fjør i hatten etter en heller laber skisesong. På ski føler jeg stadig oftere at det er lett å bli offer for tilfeldigheter. I et løp – spesielt et tøft terrengløp eller motbakkeløp, er det bare deg sjøl det kommer an på. Rått og realt – rett og slett!

Dette herlige bildet tok Heming Leira av meg like før jeg plumpa helt uti den aller verste myra på turen.  Han skreiv dette i bildeteksten på www.kondis.no: Torodd Lybeck, Fagernes, har all grunn til  å smile. I sin debut i Råskinnet vinner han klasse 60-64 år på 57:10. Torodd er en meget allsidig herremann som driver med triatlon og er knallgod på motbakkeløp. Undertegnede som er 10 år yngre hadde en durabelig fight med ham i de siste bakkene opp til Dalsnibba i motbakkeløpet Geiranger Halvmaraton.  Foruten idrettslige aktiviteter er dette mannen som står bak boka fra “Når mil blir til smil”, så det er mange grunner til at Torodd smiler! Blir du medlem av Kondis er det en rekke medlemsfordeler. Med i medlemstilbudet, som nå er på 200 kr, er nettopp boka til Torodd. Bli medlem!

Iskaldt: Vi hadde ikke løpt mer enn 3-4 minutter før vi måtte ut i det iskalde Sognsvannet. Der vassa vi et par små minutter til låra stivna og svei. Blir det mulig å løpe igjen etter dette, tenkte jeg – men det ble det! Jeg hadde allerede merka meg Bjørn Lauglo fra Stovnerkameratene, som har pleid å vinne klassa si her. Jeg visste at han var 4 år eldre enn meg, men dette året løp vi likevel i samme aldersklasse, M60-64. Først etter et kvarter lyktes det meg å komme forbi ham. Da var det blitt litt romsligere med folk, og jeg følte at jeg kunne få løpt litt mer som jeg ville etter en litt famlende start.

Snart kom blauthøla på rekke og rad, og de fleste var langt skitnere enn vatnet i Sognsvann – og minst like kalde. Jeg har ikke tall på hvor mange myrer og bekker vi kryssa, men våte og skitne ble vi iallfall til gangs. I noen av myrene måtte en slite for i det hele tatt å få opp att beina som hadde en tendens til å synke ned i elendigheta.

Vi var forresten flere fra Valdres som gjorde det bra i Råskinnet. På seierspallen i M18-19 var både første og tredjemann fra Bagn! Tida mi ble ellers god nok til at jeg ville vunnet klasse M55-59 også. I denne klassa fikk beste dame, Åse Brødholt fra Askim, bedre tid enn beste mann!

Lokale resultater:

M18-19. 1) Endre Åmodt, Bagn/Valdres Langløparlag  43.17 3) Even Sæteren Hippe,  Bagn/Valdres Langl.lag  46.29
M45-49. 9) Roar Åmodt, Bagn/Valdres Langløparlag  53.03
M60-64. 1) Torodd Lybeck, Fagernes IL 57.10
K16. 6) Hilde Eide, Øystre Slidre IL 58.04
K40-44. 10) Turid Holter Steinset, Team Sportsgutta, Brandbu 1.05.23

Ny sanghelg – men ikke uten trening

Jeg regna med at det kunne bli tøft å trappe ned treninga uten å trappe opp noe anna i stedet. Derfor har jeg vært med i to helt forskjellige korprosjekt denne ettervinteren og våren; Mozarts “Reqviem”, som jeg har skrevet om her tidligere, og “En hyllest til Simon & Garfunkel”, med den siste av i alt tre konserter i går kveld – på Fagernes Kulturhus. De to forrige var i Maihaugsalen på Lillehammer og Sagbladfabrikken på Hamar for to uker siden.

Bilde av oss fra Valdres som var med i korprosjektet “En hyllest til Simon & Garfunkel”. Bildet ble tatt i samband med konserten på Sagbladfabrikken i Hamar for to uker siden.

Jeg kommer til å bli “høy” i flere dager etter dette prosjektet. Siden mitt eget kor gjennom 16 år, Tingnes kammerkor, har pause helt til høsten, kommer jeg også til å få abstinens. Som tenåring fra 1965 til 1972 kunne jeg tenke meg flere hyllingsprosjekter med musikk fra den tida, f.eks Beatles, Rolling Stones, Hollies, Kinks, Manfred Mann, Loving Spoonful og flere.
Du lurer kanskje på om det kan bli korsang av låtene til Stones? Å ja, tenk bare på Ruby Tuesday og Lady Jane.
De andre banda jeg nevnte, baserte seg stort sett på flerstemt vokalmusikk.

Ca. 270 publikummere overvar konserten vår på Kulturhuset i Fagernes i går. Det er vi fornøyde med. Også på Lillehammer og Hamar hadde vi godt over 200 tilhørere.

Her kan du lese en reportasje om konserten på Lillehammer. Og her fra Hamar – med et par lydprøver.

Jeg greide å få smetta inn ei treningsøkt både lørdag og søndag denne helga også. I går sykla jeg sammen med to andre en landevegstur på 45 km i sur og kastete vårvind. I dag hadde jeg årets lengste joggetur så langt – på 20 km. Den brukte jeg nærmere 2 t på, men noe av den gikk på stier, og mindre enn 3 km på asfalt – resten på grusveger.

April oppsummert:
Løping:     150 km
Sykling:     190 km (hvorav 70 på racer)
Ski:             130 km (bare fristil)
Svøm:         3,0 km
Styrketr.:     4.15 t
Total tid:    36 t (jeg ligger 35 t etter fjoråret pr. 1. mai – så jeg HAR faktisk trappa ned!)

Nr. 3 i knallfint Skarverenn

Jeg dro derfra som 2. mann i klasse 56-60 år, men inna jeg kom heim hadde jeg rykka ned på 3. plass. Uansett ble dette årets beste skirenn for meg. Når været i tillegg ble knallbra, skulle det bare mangle at jeg ikke var fornøyd med dagen.

Dagens renn var mitt 12. Skarverenn – og det sjuende siden jeg begynte å gå det igjen i 2005 (måtte stå over i fjor pga. sjukdom). Skiføret var som det ofte kan være i månedsskiftet februar/mars, med pudderfin nysnø og 3-4 minusgrader. Sola fulgte oss gjennom det meste av den 38 km lange traseen i høgfjellet fra Finse til Ustaoset.

Skarverennet er et eventyr når været er på løpernes side, noe det har vært hvert eneste år siden jeg ble med å gå igjen i 2005. Det er en spesiell opplevelse å se hundrevis av løpere sno seg på rekke mange kilometer framover i det trelause landskapet.

Føret i dag var bedre enn frykta etter store snøfall og fersk, finkorna snø. Men arrangørene hadde fått pakka den godt slik at det ble rimelig faste, gode traseer likevel. Glien blir aldri så god i nysnø som i gammal, korna snø, men den var overraskende god likevel. Jeg gikk ut med tanke på at det kunne bli ei heller tung økt, men svidde nok av mye krutt på de tunge motbakkene i første halvdel av rennet likevel. Resultatet var at jeg var mer sliten enn jeg pleier mot slutten. Det er antakelig flere grunner til dette; ikke har jeg skøyta på over 2 uker, og lite i det hele tatt i hele vinter. Da jeg planla å sette inn en skøyteoffensiv etter Birkebeineren for en drøy måned siden, forsvant snøen der jeg pleier å trene.

Mange av Valdres-veteranene plasserte seg høgt på resultatlistene i dagens renn. Skarverennet kan jo langt på veg regnes som et uoffisielt norgesmesterskap i langdistanse fristil – iallfall i vetereanklassene. Annie Ristebråten fra Fagernes ble nr. 2 i klasse K56-60 (2.23.49). I M46-50 ble Eivind Fosheim fra Røn nr. 4 (1.52.48). I M51-55 kom Øystein Rusti fra Aurdal på 4. plass (1.52.48), mens Annies svoger Knut Kjøs Egge, Vestre Slidre, ble nr. 41 med 2.16.28. Kåre Magne Losnegard fra Fagernes kom på 12. plass i M61-65 (2.15.31). Tida mi ble 2.05.39, mens sønnen min Børge gikk på 2.44.09. Det holdt til 51. plass i klasse M36-40. Raskest av oss alle gikk Hilde Lauvhaug fra Skrautvål. Hun ble nr. 9 i K21-25 med 1.52.20.

Møte med mennesker
Det er dette som gjør det interessant å delta i renn og løp, etter min mening. Treffe likesinnede, gjerne fra andre kanter av landet. På toget innover til Finse ble jeg tilfeldigvis sittende ved siden av Magnor Rypdal fra Isfjorden. I fjor var det han som kjøpte startnummeret mitt til Skarverennet, siden jeg ble sjuk!  Vi hadde mye å snakke om, hadde mange felles kjente (bl.a. Sylfest Glimsdal) – og han er en skikkelig spreking. Nå kom han på 3. plass i klassa under meg, noen sekunder foran min treningskompis Øystein Rusti.

I garderoba etter rennet fikk jeg en god prat med Arne Skretteberg fra Modum, som er tre år yngre enn meg. Vi kunne også holdt praten gående lenge om alt vi har vært med på. Jeg gikk rennet 9 minutter raskere enn ham, men på løpet Hytteplanmila i fjor høst var han en av 4 løpere som var foran meg i klassa. Hans tid derfra (38.36) holdt til 12. plass på veteranstatistikken i fjor, kl. M55-59, mens mi tid (39.30) ga meg en 14. plass i samme klasse.

Mine første glassfiberski
(Åssen begynte det? – del 5) Høsten 1977 begynte jeg som lærer heime i Etnedal. Seinhøstes kjøpte jeg nye glassfiberski på Dokka. Jeg nøyde meg med ski av turlangrennstypen, og bindingene var omtrent de samme breie ”rottefellene” med bøyle som var på de gamle treskia mine. Forresten var det ikke bare ski jeg kjøpte. Jeg måtte ha alt som trengtes for å kunne prøve meg i turlangrenn: Ski, bindinger, sko, staver, superundertøy, langrennsdress, knestrømper, skismøring og smørejern.
Det var en helt ny opplevelse å gå med glassfiberski. De glei jo under alle forhold! Endelig, i en alder av 25, var jeg altså klar for å prøve meg som turlangrennsløper. Men ambisjonene var moderate, for å si det mildt. Det passa bra at den nye lysløypa ved Etnedal sentralskule stod ferdig på denne tida, seinhøstes 1977. Etter hvert ble det mange runder i den 2,2 km lange løypa, og mange klubbrenn også. Den eneste litt lengre turen gikk jeg seks dager før mitt første skikkelige turrenn, og den var på 30 km. Jeg ble sulten og helt tom mot slutten. Dette tok jeg som et tegn på at det fortsatt mangla mye på at kondisjonen var som den burde.
Jeg nevnte dette for Ivar Norvald Brufladt etterpå. Han var en av de mest erfarne langdistanseløperne jeg kjente, både på ski og løping. Han stussa litt over at jeg skulle gå så tom på en tur som ikke var lengre enn dette. – Hadde du med deg nok drikke? spurte han. Nei, drikke – dét hadde jeg ikke tenkt på! Væskemangel var altså årsaken til at jeg gikk tom. En elementær begynnerfeil, naturligvis, men dette viser hvor grønn jeg var.
I Mellerunden gikk jeg ikke tom, der jeg debuterte søndag 26. februar 1978. Men dagen fikk en dårlig start. Det hadde satt inn med regn og mildvær, og snøras fra taket hadde stengt døra til skibua mi. Jeg sleit meg halvt ut på å måke unna blytung snø i skuffevis, slik at jeg kunne få fram ski og staver. Da jeg kom fram til starten i Skrautvål, måtte jeg smøre ski for det vanskeligste av alle fører; null grader og fersk nysnø. Til tross for at jeg var helt grønn på dette området også, var jeg heldig med smørningen. Skia fungerte bra på den 35 km lange turen over til Tingvang i Øystre Slidre. Ble nr. 25 av 74 løpere i klasse 25-34 år, og var godt fornøyd med debuten min. Treningsgrunnlaget var tross alt spinkelt. Syltynt, ville jeg sagt i dag. Jeg slo Aage Øverli med 10 minutter. Han var den jeg hadde søkt mest råd hos før mitt første turrenn, for han hadde gått noen renn før. Erik Johansen vant klassa vår på 1.57, og var 23 minutter bedre enn meg. Knut Juven ble beste etnedøl med 2.06.
Vaset – Grindaheim
Om det første turrennet ble oppløftende, kom nedturen allerede i det andre, fem uker seinere. Da var det klart for Vaset-Grindaheim, hvor jeg brukte 2.46 og ble nr. 55 av 59 i klassa. Knut Fredrik Espeseth, som var et stykke bak meg i Mellerunden, slo meg her med 20 minutter! Men jeg visste egentlig hva som var årsaken. For det første hadde jeg vært sjuk i påska, ei ukes tid før rennet. Gikk ikke på ski de to siste ukene før rennet! Tre dager før var jeg endelig frisk nok til å ta en løpetur, og da løp jeg harde motbakkeintervaller. Dumt, naturligvis, siden dette var første løpeturen min dette året. Jeg stivna allerede midtvegs i det fire mil lange turrennet, og gikk på en skikkelig sprekk etter siste drikkestasjon. Men jeg ble likevel en trofast deltaker i Vaset – Grindaheim de neste åra. Tiårs-statuetten står på hylla i stua mi.
Pulssoner – ulik soneinndeling forvirrer

De siste 4-5 åra har jeg prøvd å trene riktigere enn før, bl.a. med å være mer bevisst på hvilken puls jeg trener de ulike øktene ved. Boka “Best i Birken” av Halvor Lauvstad og Svein Tore Samdal (2006) var nærmest for en Bibel å regne. De opererer med 5 pulssoner og tar utgangspunktet i utøverens maksimale puls:

1: 55-75% av makspuls, rolig langkjøring.
2: 76-84% av makspuls, hardere trening, hurtig langkjøring, fartsleik.
3: 85-90% av makspuls, terskeltrening (intensiv), krever ekstra kvile etterpå.
4: 90-95% av makspuls, maks O2-trening, bare i korte intervaller (3-6 min).
5: 95-100% av makspuls,  ikke for amatører! En slik intensitet kan uansett bare holdes i korte glimt.

Det varierer hvor lang tid en skal trene i hver sone, avhengig av så mangt. Men grovt sett vil iallfall mosjonister som trener mye ha utbytte av denne fordelinga: Ca. 70-75% av tida i sone 1, som faktisk er ganske rolig! Bare 5-10% i sone 2, fordi det går for fort til å være rolig og for sakte til å være hard trening (mange som synder her). To økter à 20-50 min. pr. uke i sone 3, gjerne som intervalltrening. Lite i sone 4, men aldri en uke uten, sier boka. I konkurranser vil intensiteten ligge mye i pulssone 4, har jeg erfart – men også litt i sone 5, hvis løpet eller rennet er kort og intensivt.

Olympiatoppen tar også utgangspunkt i løperens makspuls, men opererer med litt andre prosentsatser, se detaljer HER. Egentlig opererer de med 8 soner, men i praksis er det de 5 første som teller for oss mosjonister.
1: 60-72% av makspuls, økter på inntil 6 timer
2: 72-82%, økter på 1-3 t
3: 82-87%, økter på 50-90 min
4: 87-92%, økter på 30-50 min
5: 92-97%, økter på 15-30 min

Den nye boka “Den ultimate løpeguiden” av Sally Edwards m.fl, utgitt på Cappelen Damm 2012, opererer med en ganske annerledes beregning og inndeling av pulssoner.

Her tas det utgangspunkt i utøverens anaerobe terskel for å beregne pulssonene. De operer også med fem soner, men deler sone 5 inn i a, b og c i tillegg. Forvirrende? Ja, det synes iallfall jeg!
Så hvem skal vi tro på av disse tre ulike beregningsmodellene?

Jomfruslettfjellet Rundt

I dag gikk jeg Jomfruslettfjellet Rundt for 22. gang – et turrenn som har gått siden 1984. Siden jeg har hosta en del etter Birkebeineren, valgte jeg å ta det litt roligere enn normalt i dag. Derfor starta jeg i trimklassen uten tidtaking. Det har jeg gjort før også – bl.a. de gangene løpet har gått dagen etter Birken, så jeg står bare bokført med 18 renn rundt Jomfruslettfjellet i konkurranseklassen.

I dag gikk vi forresten ikke rundt Jomfruslettfjellet, siden rennet ble flytta fra Bakkobygda til Lenningen pga. lite snø. Men på Lenningen kunne løypesjef Syver Thon by fram svært gode forhold i den drøyt 20 km lange runden, også takket være iherdig dugnadsjobbing i Etnedal Skilag i går.

Øistein bror og jeg gikk gikk deler av runden sammen i dag, her etter ca. 7 km. Siden jeg har Skarverennet om tre uker å tenke på, gikk jeg fristil i dag. Ypperlige forhold for det også!

De første 6 km av løypa gikk rett og slett på vegen videre fra Lenningen austover til Lundsætra. Der snudde vi og gikk samme veg tilbake, før vi tok ned til høgre og ut i terrenget. Det var her arrangøren hadde jobba med å dekke noen kritiske punkt med snø, slik at det ble en flott ekstra runde på mellom 8 og 9 km. Noen kilometer før mål ble vi overraska av ei kraftig haglbyge, som etter hvert gikk over til snø, med vind fra vest piskende rett i fjeset. Jeg ble tatt igjen av de fremste konkurranseløperne omtrent da dette uværet satte inn, men da var det ikke veldig lenge før vi var i mål.

Den alternative løypetraseen var naturligvis noe lettere enn den originale, men de fleste ble overraska både over hvor fint det var å gå der, og hvor gode løypene var. Jeg hørte til og med noen si at her burde dette rennet gå hvert år framover!

Hele 220 løpere deltok i dagens renn, men vi var nok i flertall, vi som gikk i trimklassa. Bror Øistein gikk rennet for 23. gang i dag, mens Anne Marit, kona mi, kunne notere seg for sin 7. gang. Hun pleier å gå en litt kortere variant.
Resultatlink her

Trening i mars
Siden jeg har vært forkjøla i hele mars, har det blitt noe mindre trening enn planlagt og få kilometer på ski. Det siste skyldes jo også svært dårlige skiforhold pga. mildvær. Snøen er snart borte overalt, men på Lenningen er altså skiføret sikra for hele påska. Antakelig finnes ikke bedre forhold for fristil i Valdres akkurat nå.

Løping:        115 km
Ski:                203 km (hvorav 93 km i fristil)
Sykling:         70 km
Svømming:  2,2 km
Styrke:           4 t 15
Timer totalt: 34.45

Sangen krever også sitt!

Mandag 26. mars: Kondis og sang – det er mine to store hobbyer i livet. På bloggen min går det mest i kondisprat, men akkurat nå fikk jeg lyst til å skrive litt om gårsdagens flotte opplevelse. Da var jeg en av nærmere 60 aktører som framførte Mozarts Requiem i Tingnes Kirke på Fagernes. Det ble rett og slett en stor opplevelse – iallfall for oss som var med – men publikum ga også tydelig uttrykk for at de likte det de hørte.

Tingnes Kammerkor med forsterkninger, bl.a. av mange hallinger og et ivrig par som kommer helt fra Drammen for å synge dette med oss, pluss fire proffe solister og musikere av mange slag. Foto: Tor Harald Skogheim, avisa Valdres.

Slik skreiv jeg på facebook før konserten, i begeistringsrusen etter prøvene med solister og musikere: Dette blir en sjelden anledning til en fantastisk konsert. Monica Solberg (kantor i Tingnes) er Valdres’ modigste jente; tenk å sette opp et slikt stykke, samle musikere fra fjern og nær og få det til å funke så bra sammen! Koret øvde et par små timer fredag, for første gang sammen med musikerne. Samme lørdag, men da også med solistene. Fantastisk! Vi blir minst 55 sangere og musikere – og hvis du (som jeg) har fordommer mot ordet Requiem – gløm det. Dette er Rock’n Roll!
Jeg røpa også dette: Da Nana Marie sang første solopartiet sitt i dag – i åpnings-satsen, greide iallfall ikke jeg å holde tårene tilbake. Men i morgen må jeg! – hvorpå Reidar Hovde i bassrekka repliserte: Når alle fire solistene smeltet sammen i en fantastisk kvartett, ble det i meste laget for meg. Var glad det ikke var vår tur til å synge akkurat da!
Omtrent så bra tror jeg konserten ble også! Egil Dieserud skreiv dette på FB: Det var en fantastisk oppsetting dere skapte :-) Du verden så mange store musikkopplevelser en kan nyte i Valdres :-)
Hans Enger har gått fra å synge til å bli tilhører og skreiv dette: Takk til Monica for Requiem i Tingnes kirke i kveld! Likeens takk til alle facebook-vennene mine som var sangere og musikere! En strålende kveld!
I dag skreiv Bente Ingholm Hemsing dette på FB: Herleg å spela Requiem av Mozart med så dyktige solistar! Takk for i går, alle som var med – det var kjempemoro!

Hvis jeg ikke hadde sunget Requiem denne helga, hadde jeg kanskje vært med i Valdresmarsjen. Min gode venn og kollega Annie Ristebråten var med der, såpass at hun vant K 50-59 med 20 minutters margin – og ble tredje beste dame totalt. Sterkt!
Uten sammenligning forøvrig – et par små formiddags-skiturer ble det på meg også, til sammen fire mils skøyting lørdag og søndag; se bildet under!

Dårlig på fotball
(Åssen begynte det? – del 4) Jeg kan huske at jeg løp 100-meteren på 13.0 flere ganger på gymnaset. Det var på de årlige idrettsdagene vi hadde på Dokka stadion, der det var grusbane. En gang fikk jeg lånt piggsko av en klassekamerat, og da løp jeg tida ned i 12,7. Ikke helt uten talent for løping, altså, men det var mange i klassa som løp fortere. Lengdehopp pleide jeg også å komme brukbart igjennom, men dugde ikke til høgdehopp eller kulestøt. Hadde for dårlig teknikk. Det samme gjaldt fotball.
Vinteren 1970-71 gikk søstera mi, Guri, handelsskolen på Lillehammer. Jeg besøkte henne noen dager i vinterferien. Mens hun var på skolen om dagen, gikk jeg på ski. Første dagen gikk jeg tur-retur Lillehammer-Sjusjøen, og var fryktelig sliten etterpå. Likevel la jeg ut på ny tur dagen etter. Tok bussen opp til Nordseter, og gikk fram og tilbake derfra over Nevelfjell til Pellestova. Tredje dagen tok jeg atter bussen til Nordseter, men nå gikk jeg til Sjusjøen og derfra ned att til Lillehammer. Det ble kanskje sådd en kime til en kommende hobby disse februardagene i 1971?
Etter realskolen og gymnaset ble det militærtjeneste. Først tre måneder på Trandum, deretter i Garden. Jeg stod aldri slottsvakt, for jeg var blitt hjelpekokk mens vi ennå var på Trandum. Arbeidsplassen min var altså på kjøkkenet. Det var meningsfylt for en halvpasifist som meg, som egentlig hadde hatt lyst til å droppe hele ”Forsen” til fordel for siviltjeneste. Men jeg husker med glede tilbake på de lange utmarsjene vi hadde i steikende sol i strøka rundt Trandum og Gardermoen. Da merka jeg at jeg trivdes med slike lange, fysiske utfordringer, sjøl om børsa gnog og støvlene var varme og tunge.
Jeg hadde røykt fra før jeg var 16, men slutta like før jeg ble 20, da jeg begynte i militærtjenesten. Likevel var jeg i dårligere form det året enn tidligere, for det ble slutt på leiken med fotball og ski også. Til tross for nydelige stier i området rundt gardeleiren, ble det med et par korte joggeturer etter at jeg kom til Garden den høsten. Men greide kravet til idrettsmerket. Løp 5000-meteren på knappe 22 minutter. Og da en hel bøling gardister var i gymsalen for å ta step-test, hadde jeg like lave pulsverdier som mange av gutta i skijegertroppen.
Fotballgutta i Høljarast IL ca 1972. Bak fv.: Terje Øiom, Terje Kampesveen, Toralf Øybakken, Kjell Martinsen og Odd Nysveen. Foran: Egil Gausen, Torbjørn Kolstad, Stein Øybakken, Arve Øybakken, Svein Kluftødegård, Kåre Hagen og Oddvin Rønsmoen.

I noen helger og alle sommerferier var jeg med på fotballtreninger heime i Etnedal mens jeg gikk på lærerskolen i Notodden og Oslo (1973-77). Av og til fikk jeg også være med i kamper – hvis laget var i beit for folk. Mot slutten av gymnastida hadde jeg vært med i Høljarast IL et par sesonger, uten at jeg hadde gjort meg fortjent til noen fast plass på laget. Etter at jeg gifta meg med Else Marie Strande, flytta jeg lengre nordover dalen og ble med i Etnedal IL. Men jeg ble aldri noen fotballspiller å snakke om.
Next Page »